Single-turneringer har en tendens til å bli veldig jevne - det ble det også denne gang. Elisabeth vant til slutt knepent foran Bjørn Barlie og Terje Garseg. Vi gratulerer!
Etter turneringen tok noen velfortjent kvelden, mens andre ble sittende og øve til langt ut i de små timer!
Tore har tilsammen 25 års makkerskap med jubilantene og holdt en morsom tale til de tre. Simon gratulerte på vegne av klubben og overleverte den tradisjonsbundne "mursteinen". Olav holdt avslutningstalen og den kan du lese nedenfor:
Trollbridge.
(Advarsel: Hvis du som leser kommer i tanker om at noe av dette har rot i virkeligheten, så søk lege. Det kan tyde på Galopperende Hjernespinn, noe som fører til varig svekkede kortvurderinger neste bridgesesonger).
Det var en gang – ja, det var som et eventyr - at bridgespillerne vandret i hopetall opp til Setra på Nordby for å gjøre seg feite på poeng. Både Aftenposten og bridgemagasin refererte stadig derfra. Men snart gikk det stygge rykter om at det var så mange fæle troll under brua der oppe: Ja, bru og bridge er jo det samme! Og tilslutt var det bare troll igjen der som flokket seg rundt det grønne bord.
Men en kveld var det noen modige damer fra Rundt-om-kring, som ville opp dit får å avlure trolla noen triks i dette rare spillet. Det var med age og beven de satte seg ned ved bordet og skulle møte det yngste trollet. Men det varte og rakk, for han stod ute på trappa med Kvisten, gamlemakker Arne og diskuteterte med Larris om hvordan han kunne få meldt en slem - som kun stod på feil utspill og at lektoren igjen hadde stukket trumfesset i lomma da det ble spilt i forrige runde. Men da trollet først kom til bordet, så var han han ikke sein om å komme i en 4 spar. Men damene var renons i hver sin farge, så de kunne kryssRøffe ham sønder og sammen. Men da brummet trollet: «Knut, nå må du få smørt den kortmaskina di. Den har hengt seg opp og blitt helt Rasmussen. Dette er jo bare pølsevev», sa han og for på kjøkkenet. Og der ble han lenge og vel.
Vel fornøyde stappet damene alle poengene i nisteposen, som nå var så tung at de knapt kunne bære den på ryggen, og de vandret av gårde til neste bord. Da de nærmet seg så hørte de en ofselig fæl dur. Der satt det mellomste store trollet og snorket, for det kunne sove både til lands og til vanns og i luftskip med. Han bråvåkna, og utenfor tur trumpet makkers Ess og serverte to ekstra stikk til gjestene. «Der slo du siste spikeren i kista for å kunne vinne i Dag», sa den snekkerkyndige makkeren hans. Men trollet hadde lagt igjen høreluren hjemme og takket høflig for komplimenten.
På veg til neste bord fikk damene se en underlig forestilling: To tilårskomne herrer, visstnok skolelærde begge to, satt ved bordet og dro i hver sin ende av en glitrende sølvmynt. «Den er min, den er min!», ropte de. Men Øyvind, som ellers er en glad gutt, kjeftet og sa de hadde spilt som idioter begge to. Dermed konfiskerte han krona den kvelden.
De sjokkerte gjestespillerne møtte etter hvert både stormestere, ekte norgesmestere og slike som bare hadde fått en førsteplass i Senil-NM. Disse brukte ennå det systemet de hadde fått av sjuende far i huset, - til og med svake to. Der var molteplukkere og fiskehandlere som hoppet og spratt i farger de ikke hadde, som om de ennå spilte i juniorklassen med Einstein. To bla Jansen la ut mange fristelser, slike som Eva legger ut for motparten, men det er bare Per som går i baret. Selv Dovregubben prøvde seg med en Yes -lek og ble sittende med skjegget i postkassa. Det ble lagt egg som om alle var verpesjuke høns, så Elvevolden fikk ikke sitte på med viven hjem den kvelden. En skulle tru at alle kommer fra et sanatorium oppå Modum, kom det fra lokalkjente Johnny.
Så damene fikk ri på en Monradbølge så stor, at alle i ettertid mente den måtte skyldes en menneskeskapt klimakrise. Gjestene trodde de var kommet til Soria Moria da bord 1 ventet i siste runde. Der satt det riktig store trollet og klappet seg godt på magen og venta på lettjente poeng. Han hadde allerede luktet hen blod (merk dere her, at sensuren forlangte en religiøsfri formulering i forhold til gamle eventyr. Dernest truet kvinnegruppa Ottar med dobbelt juling hvis jeg ikke brukte det nye kjønnet, for de mente kristne kvinner også hadde rett til et eventyr). Damene ble først skremt av det røslige trollet, som satt der med øyne så store som tinntallerkener. Det hadde seg slik at han dagen før rodde seg en tur til bua på Aker Brygge. Der satt han og nistirret på både Totten - og noen i kvinne - ham! Han satt og mimret og var helt revokert under spillinga, så hans makker Willy ble vill i røret og renons for poeng!
Snipp, snapp, snute - den kvelden gikk det ikke bedre til enn at bare førkjer og kvins fikk alle premiene. Da kunne ikke furien fra oppi Svea dy seg og ropte ut:» Gutta er ikke så gode som de sjæl tror døm er». Hun trampa i gulvet så sola gikk ned og trolla sprakk. Det ble krise i elite-laget og det herja den rene Brannstemninga i klubben i lang tid. Dette fikk en trubadur fra Bergen nyss om og over en øl på bryggen lagde han ei vise om tilstanden i klubben. Visa har et refreng som lyder omtrent slik:
Kor er alle helter hen, som spilte godt i fjor,
ja, bridgen går tilbake!
Kem ska redde klubben no, det må bli Siv og Jo,
Ja, så har vi Halderaker!
Ja, kor gikk alle helter hen. De sit på «Bussen» no -
de, berre mimrer,
om Hans og Jørgenrud, som var så go’,
i gamle tider,
- en Arild saknes veldig no!
- Men det var 200 år siden. Gratulerer med dagen, takk for festen og takk for maten. Takk til Knut som har hittil har gitt oss bare slemspill, og til turneringslederne Lars Erik og Simon som deler ut for alt for lite poeng.
- Stående applaus til Ellen, Solveig og Marit som har fødd oss godt!
Da står det bare igjen å heve glasset og Køla botn med en Bånnski!
Skål!